For det kan ikke bare være snakk om en justering av den sykkelpolitikken som har vært ført de siste 30 årene. Den har bestått i å bygge gang- og sykkelveger i tilknytning til riksveger, boligområder og skoler, i første rekke for å trygge barn og unge i nærmiljøet og på skoleveg. Et viktig arbeid, men i forhold til å endre reisevanene for den voksne delen av befolkningen er det helt andre virkemidler som må tas i bruk. Til tross for at det de siste fire årene er tatt i bruk nye sykkelveganlegg mange steder, har sykkelbruken i den samme perioden blitt redusert med ca 33%.

Det er viktig å vite de viktigste grunnene til at folk ikke sykler, og hvilke transportmidler som brukes i stedet for sykkel. Det er på korte reiser inntil ca fem kilometer i byer og tettsteder sykkelen har sitt viktigste potensial, og det vil nok overraske mange at selv på reiser ned til en kilometer er bilen det vanligste transportmiddelet. Det er et uttalt politisk mål at flest mulig av disse bilreisene skal overføres til sykkel og gange, og dette kan kun oppnås hvis det å sykle og å gå blir mer attraktivt enn å kjøre bil.

Det er med andre ord ikke nok å bygge sykkelveganlegg som dagens syklister er fornøyd med. Det må bli så attraktivt å sykle at en betydelig del av de som i dag kjører bil i stedet velger å sykle. Dette kan i prinsippet skje på to måter: Mer attraktivt å sykle; mindre attraktivt å kjøre bil. Restriksjoner på bilbruk kommer man her ikke utenom, selv om det krever politisk mot å ta slike virkemidler i bruk.

Og selvfølgelig – tiltak som gjør det mer attraktivt å sykle. Dette gjelder ikke bare sykkelveganlegg, men også endringer i regelverket. Og ikke minst økonomiske virkemidler ved at man får skatte- og avgiftsmessige fordeler ved å bruke sykkel.

Kontakt:
Generalsekretær Trond Berget, Syklistenes Landsforening, tel 908 26 713

Til toppen - Tips en venn!