For det første vil jeg fastslå at sykkelen ideelt sett ikke har noe på fortauene å gjøre. Sykkelen er et transportmiddel som ikke bør blandes med fotgjengere. På den annen side bør det presiseres at det i Norge, i motsetning til mange andre land, faktisk er lov å sykle på fortau. Riktignok, og naturligvis, på fotgjengernes premisser. Mange syklister anser det å sykle på fortau som tryggere enn å bruke kjørebanen.

Syklister er også rasjonelle trafikanter, akkurat som bilister: De tar seg frem der det til enhver tid oppfattes som mest hensiktsmessig - i betydningen raskt og trygt. Akkurat som mange bilister ofte velger småveier i stedet for E18, eller kollektivfeltene langs hovedveiene for å spare litt tid i morgenrushet, eller parkerer i sykkelfelt for å gjøre et ærend, bruker også syklistene de mulighetene som er tilgjengelige ved å benytte fortauet, sykkelfelt, gang-/sykkelveier og veibanen når dette oppfattes som mer hensiktsmessig.

Slike "systemskift" er uheldig, gir manglende forutsigbarhet og skaper ofte konflikter og direkte trafikkfarlige situasjoner, både for syklistene, bilistene og fotgjengerne - for ikke å snakke om unødvendig stor irritasjon. I tillegg avhjelper det ikke situasjonen at regelverket er mangelfullt og lite kjent (også blant yrkessjåfører og myndighetsutøvere!).

I dette bildet opplever vi debatten i avisene, der mange helst ønsker å fjerne syklistene helt for å slippe bilistene frem. Her skal vi merke oss at sykkelen opptar i underkant av 10% av arealet for hver bil; en overgang fra bil til sykkel kan  mao.  redusere plassbehovet ganske betydelig, og i seg selv øke fremkommeligheten for de gjenværende bilistene. I tillegg vil økt sykkelbruk bidra til betydelig mindre miljøbelastning, samtidig som helsegevinsten vil være ganske dramatisk!

Syklistenes Landsforening mener derfor at trafikkplanleggingen må prioritere sykkelanlegg som syklistene til enhver tid oppfatter som mer hensiktsmessige, slik at sammenblandingen med fotgjengere fjernes. Dette vil måtte innebære en type anlegg som er slik utformet at de oppfattes som trygge for barn, familier og eldre innenfor deres nærområder, og en annen type anlegg som oppfattes som hensiktsmessige for transportsyklistene. Til sammen må slike sykkelanlegg fremstå slik at langt flere vil foretrekke å bruke sykkelen som det trygge, raske og fleksible transportmiddelet den er. På sikt kan man da håpe at bilister, yrkessjåfører og syklister kan oppnå større forståelse for hverandre og finne frem til en mer gemyttlig tone i trafikken.

Morten I Kerr
Leder i Syklistenes Landsforening

Til toppen - Tips en venn!